Hva er det som provoserer oss i 2026?
Er det nakenhet, politikk, religion, krig, kunstig intelligens eller klimakrise? Er det våre egne forestillinger om hva kunst skal være – og hva vi mener har verdi? Eller er det muligens noe langt mer utfordrende – kunst som får oss til å tvile på våre egne oppfatninger?
I sommerutstillingen Kunst som provoserer møter publikum 18 kunstnere som på hver sin måte utfordrer normer, forventninger og etablerte sannheter. Gjennom maleri, foto, skulptur, installasjon, digital kunst og illustrasjon undersøker kunstnerne grenselandet mellom det vakre og det ubehagelige, det personlige og det politiske.
Sommerutstillingen Kunst som provoserer begynte med et enkelt eksperiment. Fredrikstad Kunstforening sendte ut en åpen invitasjon uten jury og med få formelle krav. Alle kunstnere som mente at deres arbeider kunne utfordre, engasjere og inspirere, kunne søke. Prinsippet var enkelt: førstemann til mølla.
Resultatet er en utstilling som ikke er kuratert etter én retning, men vokst frem gjennom kunstnernes egne vurderinger av hva som hører hjemme i skjæringspunktet mellom det etablerte og det utfordrende.
Kanskje sier det også noe om vår tid.
For det er ikke lenger så mye som virkelig provoserer. Bildene vi en gang ville snudd oss bort fra, møter vi daglig på skjermer og i nyhetsstrømmer. Samtidig kan kunst fortsatt utfordre noe dypere – våre verdier, våre normer og våre forestillinger om hva som er sant, vakkert eller verdifullt.
Den amerikanske kunstfilosofen Arthur Danto skrev at kunst ikke først og fremst handler om objektene vi ser, men om ideene de setter i bevegelse. Det er kanskje nettopp dette som skjer i denne utstillingen.
På denne utstillingen møter vi Benjamin Kjellman-Chapins konseptuelle installasjoner, Hanna Adams digitale undersøkelser av kropp og identitet, Liv Clelia Mangiaglis poetiske og urovekkende billedunivers, Aidan Moesbys refleksjoner over klima og sårbarhet, Natalia Filippovas utforskning av kunstig intelligens og sosiale medier og Sarune Kaupas' arbeider om migrasjon og tilhørighet. Samtidig presenteres Helene Terjesens grafikk, Fredrik Thams Rønnings ekspressive malerier, Ellen K. Solbergs fotografier og skulpturer, Hanne Margaretha Biedilæs malerier, Mona Kathrin Berges tekstile arbeider, Ingvild Wangs keramikk, Madeleine Andersens illustrasjoner, Gro-Lisbeth Nilsens arbeider, Kristn Bach, Tiril Utgaard Eriksson og flere andre kunstnere som representerer et stort mangfold av uttrykk.
Felles for dem er ikke en bestemt stil, men en vilje til å stille spørsmål.
Kunst som provoserer handler derfor ikke om å sjokkere. Den handler om kunstens evne til å skape friksjon. Den ønsker å utfordre det vi tar for gitt. Til å åpne rom for samtaler om hvem vi er, hvordan vi lever, og hvilke verdier vi ønsker å bygge samfunnet vårt på.
Velkommen til en utstilling der målet ikke er at alle skal være enige – men at ingen skal gå uberørt hjem.